Vår venn Sjur
En sommerkveld for 45 år siden satt to tenåringsgutter i solnedgangen ved Langavatnet på Hardangervidda. Ørreten de hadde fisket var spist, det var bare glør igjen av bålet og teltet sto klart for natten. Sjur hadde for lengst bestemt seg for å bli pilot. Men nå slo han ut med armen, tok inn kveldslyset og hele vidda, så på meg og sa: «Tenk om det gikk an å leve av dette».
Vår kjære venn Sjur er borte. Tapet kjennes vondt og uforståelig. Men det er en liten trøst å vite at Sjur oppnådde mye av det han drømte om i livet. Drømmene om å fly til fjerne strøk, og om å leve i og av vestlandsnaturen, ble realisert. Og han levde et liv omgitt av svært mange mennesker som var glad i ham.
Artikkelen held fram under annonsen.
Jeg var så heldig å være en av dem. Som gutter delte vi opplevelser i speideren i Rosendal, som unge pappaer pusset vi opp barnerom sammen i Bærum og som bestefedre viste vi hverandre stolt bilder av barnebarna.
Sjur brukte aldri store ord. Men han var tryggheten selv, med en sterk ansvarsfølelse i alt han gjorde. Vi ble derfor svært glade da han sa ja til å være fadder for vår yngste datter. For det å være fadder innebærer ikke minst å være et forbilde for fadderbarnet. Jeg kan ikke tenke meg en bedre rollemodell.
Det var noe urnorsk over Sjur: Kjærligheten til naturen, den seige styrken, sindigheten, evnen til å løse hvilket som helst praktisk problem og ikke minst utferdstrangen. Der våre forfedre dro i viking med langskip, fløy Sjur Boeing 737 og Airbus 330.
Sjur var idrettsmannen som vi andre bare kunne glemme å konkurrere med. Ved en anledning skulle vi ha en hagefest. Sjur beklaget på forhånd at han nok ville komme litt forsinket til festen. Han skulle bare gjøre unna en triatlon først. Så var han klar til festligheter, som alltid med smilet på lur.
Sjur var den sterkeste og sunneste jeg har kjent, på alle måter. Derfor var det så uforståelig for oss alle da vi fikk vite om kreftsykdommen som hadde rammet ham. Sjur, av alle mennesker. Det føltes blodig urettferdig og ubegripelig. Men også svekket av sykdom viste Sjur styrke. Rolig og effektivt ryddet han i livet sitt, for å gjøre belastningen minst mulig for de som skulle bli igjen. Det skal styrke til slikt.
Tapet ved Sjurs bortgang er størst for Laila, for Maren og Sofie, for Marita og Knut. Men de skal vite at vi er mange som sørger og som kjenner på tapet av et betydningsfullt menneske. Sjur satte spor hos oss alle. For min del kommer jeg alltid til å ha med meg min venn Sjur.
Per Arne Totland