Var på handletur: – Då me var ferdige stod sju-åtte ungdomar og peika, lo og tok bilete

I eit innlegg Bjørgen la ut på Facebook i etterkant av hendinga fortel han at både han og kona ser på seg sjølve som skeive, eller nærare bestemt ikkje-binære, og at dei difor har ein litt anna stil enn det som bygdefolket kanskje er van med. Trass i at dei stadig får blikk og kan høyre folk som mumlar i deira retning når dei går forbi, ser dei ikkje på dette som noko stort problem.

På utstilling

– Slikt toler me, og akkurat blikka plagar meg lite. Eg vil heller at folk kiker og spør, utfordringa kjem når det blir meir den varianten som me opplevde i går. Der du rett og slett følte at du var på utstilling, og det er jo ikkje sånn det skal vera, fortel Bjørgen på telefon dagen etterpå.

– Du skal ikkje skrolla så mange timane tilbake på Facebook for å finna innlegg om kor vidt Pride er unødvendig for no har jo skeive det så trygt og fint, så får du den her i fleisen like etterpå. Jo, dette har me eksepsjonelt stor bruk for, fortset han.

I fylgje Bjørgen møtte han og kona på ein ungdomsgjeng like etter at dei kom til storsenteret, som kjapt fanga interesse for paret. Bjørgen anslår at gjengen var i ungdomsskulealder. På Facebook skildra han hendinga slik:

«Me såg at dei såg og kommenterte til kvarandre og lo, det brydde me oss lite om, men deretter følgde dei etter oss. Dei stod i vindauga og kika inn på butikkane etter oss, medan dei tydeleg diskuterte og hadde det gøy med dette. Når me kom ut att følgde dei oss vidare inn på neste butikk, samstundes som dei tydelegvis sendte bod vidare til kameratane, for venegjengen blei større og større. Til slutt når me var på Spar stod dei omtrent som tilskodarar utanfor, peike, flirte kommenterte og til og med tok bilete i skjul (omtrent like diskret som ein murstein gjennom eit vindauge). Eg følte eg var på utstilling, og dei andre som var rundt oss i butikkane reagerte òg.»

Brekkstong

Når bladfyken snakkar med Bjørgen på telefon dagen etterpå, fortel han vidare at dei vurderte å snakka til ungdomane der og då, men at heile situasjonen blei for ubehageleg.

– Når me var ferdige på Spar så stod det sju-åtte ungdomar og veldig tydeleg peika, lo og tok bilete og hadde det veldig gøy. Me burde nok ha snakka til dei der og då, men både eg og kona syntest at det var såpass ubehageleg at me berre ville koma oss der i frå, seier Bjørgen.

– Det er likevel ikkje noko eg har mista nattesøvnen over, men det har absolutt vore snakkisen på jobb. For min del er eg godt vaksen på 34 år, eg har blitt så gamal at eg klarer å gje faen. Det som derimot plagar meg mest er når eg tenkjer på om desse ungdomane har nokre skeive i klassen. Det er slik oppførsel som gjer at fjorten-, femten- og seksten-åringar ikkje vågar å gå ut av skapet, slik at dei fortrenger det og til slutt i mange tilfelle flyttar vekk, legg han til.

Bjørgen og kona ynskjer derimot ikkje å melde ungdomane til politiet, men er likevel klar på at dei har teke saka vidare til dei rette autoritetar.

– Eg blei kontakta av ein politibetjent frå Hardanger politidistrikt, og som eg sa til han så er eg ikkje ute etter å øydeleggja livet deira. Det er ingen som har noko gevinst av at desse gutane skal få noko kjeft, bot eller prikk på rullebladet, poengterer Bjørgen.

– Det alle har gevinst av derimot er at denne hendinga kan vera ei brekkstong for at skulane og foreldre tar tak i det. I staden for å bruka masse tid på å straffa, så heller sørga for at det ikkje skjer fleire gonger, fortset han.

Til ungdomane

På spørsmål om det er noko han ynskjer å seia til ungdomane har han dette å fortelja:

«Dersom eg hadde gått bort til dei og snakka til dei slik som eg vurderte, så hadde eg spurt om kva det er som gjer at dei tenkjer dette er greitt å halda på med. Meiner de at det er innanfor å behandla menneske på denne måten berre fordi dei er annleis? Hadde de syntest at det var gøy om folk følgde etter dykk, lo, peika og tok bilete? Eg har snakka med ungdomar, vaksne, tidlegare elevar, og andre folk eg treff, det er sånne ting som dette som er grunnen til at skeive flyttar ut av kommunen. Elevar som har vore i skapet, som har våga å seia det til meg eller til vener, men som gler seg til å bli ferdige slik at dei kan koma seg ut av kommunen».

Vidare er han klar på at Kvinnherad kommune framleis har ein stor jobb å gjera for å førebyggja.

– Når du ser i kommentarfelta eller høyrer i klasseromma, så er det for mykje. Kvinnherad er litt på veg i feil retning, og det at dei fleste skeive flyttar og aldri kjem tilbake bør vera eit varsleskot. Eg håpar at foreldre tek dette med seg heim og snakkar om det med ungane sine, understrekar Bjørgen.

– Dessverre er det nok mange av desse haldningane som går i arv, så kanskje foreldra kan gå litt i seg sjølve også og stille seg spørmålet; «Korleis snakkar me om skeive her heime?». Om du som mor eller far går og snakkar om kor forferdelege skeive er, så vil ungane føra den ederen og gallen vidare. Gjer ein innsats for å gjera kommunen trygg for skeive, oppmodar han.

Etter at Grenda prata med Bjørgen, tok saka derimot ei overraskande men positiv vending, for like etterpå fekk han ein telefon frå gutane.

– Dei ringde meg nettopp og beklaga seg for opptrinnet. Me hadde ein god samtale om kvifor dette ikkje var greitt, så det tenkjer eg er det viktigaste. Eg har ingenting uoppgjort med gutane, og synest det var tøft av dei at dei ringte og beklaga. Det viktigaste for meg er lærdomen vidare for andre, fortel Bjørgen avslutningsvis.