Har starta bubilparkering på Ranchen
Ranchparet Ståle Eskeland og Torill Berger byr på mykje på Valen Ranch gjennom året, no har dei også starta opp med popp-opp bubilparkering og glamping.
– Det er heilt ferskt førebels, så ferskt faktisk at me endå ventar på den fyrste bubilen. No er det berre to dagar sidan me sette opp skiltet, og eg hadde ikkje reist på bubiltur på Vestlandet i dette vêret, fortel Eskeland lattermild.
Rykta seg
Annonse
Paret har fått disposisjon til å ta i mot ni bubilar, i fyrste omgang berre gjennom sommarmånadane, og har blant anna teke i bruk delar av den store ridebana for å få plass.
– Me kom litt seint i gang. Det har vore travelt, me har hatt festival og i tillegg til at me skal ha biltreff neste helg. Men no hadde me mogelegheita til å ta i mot nokon. Me har planar om å laga til fine enkeltplassar etterkvart, men førebels har me gjort klart oppe på ridebana. Der er det flatt og fint dekke, forklarer Eskeland.
– Me har byrja å spreia det litt på ulike bubilsider og slikt, men det er heilt i startfasen og eg trur dette er noko som berre må rykta seg litt. Folk må rett og slett berre oppdaga plassen, fortset han.
Ranchverten fortel vidare at dei heile tida har hatt eit ynskje å om driva med litt ferieting på garden.
Annonse
– Me likar å jobba med folk, og no er det slik at me ikkje kan leva av jorda på garden her. Me prøver å byggja opp plassen til at det skal vera attraktivt og at folk skal få besøka oss, understrekar han.
– Me byrjar i det heilt enkle, me har skogen, postvegen, i tillegg til ei nydeleg badestrand rett nedanfor. Turar i skog og mark er alltid populært, og ikkje minst kan dei sitje å sjå på hestane på beitet. Det er jo rein rekreasjon berre det, legg han til.
«Bobil»
På sikt skal Ranch-paret også tilby glampingtelt, men akkurat no er dei i alle fall klare for å ta i mot sine fyrste gjestar, etter litt kluss med bubilskiltet.
– Me har nettopp sett opp skilt nedi vegen, men måtte fiksa litt på det. Me hadde skrive «bobil» i staden for «bubil». Det var det nokon som påpeikte, og me høyrer jo til i ei nynorskslekt så me kunne ikkje la det gå, ler Eskeland.
– Det blir i alle fall spanande, og me står no klare med krans og ventar på den fyrste gjesten. Kvar gong me høyrer ein bil som kjem opp vegen, så spring me ut for å sjå om det er ein bubil som kjem. Men så er det berre naboen som kjem på besøk, avsluttar han lattermild.
