– Det er fleire enn du trur som treng hjelp

Sjølv om privatøkonomi ikkje er blant oppgåvene dei tilsette ved eininga eigentleg skal ta tak i, er det fleire av brukarane deira som treng hjelp til å handtere denne.

Då økonomiske utfordringar til dømes kan gå ut over nattesøvnen og føre til depresjon, er det blitt eit felt som Håvik og Thoresen og deira kollegaer ser som viktig å hjelpe med.

– Ein del av brukarane våre har dårleg økonomi, og når folk kjem til oss har dei gjerne ikkje overskot til å ta tak i utfordringane på eiga hand, fortel Thoresen.

– Nei, det hjelper ikkje med terapi om ein ikkje klarar å betale rekningane, så det er ofte vi som opprettar kontakt med NAV eller namsmannen for dei som har gjeldsproblem. Det kan vera eit tungt system å ta kontakt med på eiga hand, men vi har direkte kontakt med dei som jobbar der, og har eit veldig godt samarbeid med desse tenestene, held Håvik fram.

Negativ spiral

I tillegg til at økonomiske problem kan slå negativt ut på psyken, ser Thoresen og Håvik at slike utfordringar også kan føre til isolasjon og einsemd, sjølv om Kvinnherad kan skilta med gode møtestader som Aksen, Fatland og Vangsstova. Faktorane dei nemner er deler i ein spiral som kan slå negativt ut for mange.

Det at regjeringa snakkar om å hjelpe «vanlege folk», ei gruppe dei definerer med folk som tener opp til 750.000 kroner i året, med straumrekninga får difor Laila til å riste oppgitt på hovudet.

— Dei som regjeringa kallar «vanlege folk» må kanskje omdisponere pengane sine, men dei klarar jo å betale straumrekninga. For ein husstand med to personar i full jobb betyr dette at dei har over ein million i året, seier ho, før ho - med glimt i auga - legg til:

– Kva planet kjem eigentleg desse politikarane frå?

Poenget hennar er at det ikkje er folk med 750.000 kroner i året som treng økonomisk hjelp mest.

Å kunne forsørge seg sjølv

Håvik meiner at alle menneske skal få leva eit verdig liv, der dei kan delta i samfunnet utan å måtte motta almisser, og er tydeleg på at grunnstønaden i trygdene bør hevast.

– Fleire av brukarane våre har 300.000 kroner eller mindre i året, brutto, og dei har ingenting å gå på når utgiftene aukar. Det er desse som må løftast, vi treng ikkje straumstøtte til alle i Norge, slår ho engasjert fast.

Thoresen er samd, og understrekar vidare at dei som har lite gjerne hamnar lenger og lenger uti uføret. Ho peikar også på at det å kunne forsørgje seg sjølv og å ha råd til å vere ein del av fellesskapet er noko som bidreg til naudsynt verdigheit.

— Det er jo ulike ting som gjer at enkelte endar opp i fattigdom. Men det å vera i ein slik situasjon går ut over sjølvkjensla til dei det gjeld, og det er ikkje slik at nokon ønskjer å vera i uføret. Eg kjenner ingen som ikkje ønskjer å jobba, om dei kan jobbe, seier Birte, og legg til at det er ganske skambelagt å ha dårleg økonomi.

Det problematiske inkluderande arbeidslivet

Kollegaene er samde i at det er ei problemstilling for samfunnet at arbeidslivet sjeldan tek i mot folk med utfordringar. Medan NAV legg godt til rette med ulike tiltak for å få folk i arbeid, er ideen om inkluderande arbeidsliv om lag umogleg når arbeidslivet stadig blir meir og meir avansert.

— Bedriftene kan stort sett velje frå øvste hylle blant folk med utdanning og lang arbeidserfaring, og då blir folk med utfordringar og hol i CV-en valt vekk, held Håvik fram.

For å få hjelp gjennom NAV må ein blottlegge sine svake sider ved å bli testa og vurdert over ein lang periode, for slik å sikra at det ikkje finst spor til restarbeidsevne. Prosessen ein må gjennom for å bli kvalifisert for uføretrygd blir trekt fram som eit døme på dette, og for mange sit det difor langt inne å søkje om uføretrygd.

Det å bli vurdert som ueigna til å jobba, er for mange synonymt med å mislukkast. Men sjølv om arbeidslivet ikkje har plass til alle, skal alle likevel ha ei inntekt det er mogleg å leva av.

Løysinga ligg i å få folk i arbeid

Ressurssterke menneske

— Det er heilt fantastisk å sjå alle ressursane som finst blant brukarane våre. Mange av dei har mykje meir livserfaring enn dei fleste av oss, og måten dei taklar utfordringar på er jo ein ressurs i seg sjølv, legg Thoresen og Håvik fram, og understrekar at dei er takksame for å møte så mange flotte menneske gjennom jobben deira.

Likevel er arbeidet krevjande til tider. Det går inn på dei å sjå at enkelte lever under så pass tronge kår i eigen kommune.

— Dette er sterke folk som klarar seg gjennom situasjonar som mange av oss vanskeleg kan førestille seg, seier Laila.

Norge er blant landa som har høgast levestandard i verda. Men likevel; som samfunn er ein ikkje betre enn slik menneska med dei trongaste levekåra har det og blir behandla. For å betra levestandarden i samfunnet, er det såleis dei som har minst ein må byrja med, meiner kollegaene.